English Русский Finnish Norwegian Lappland

Hva er CEEPRA?

CEEPRA (Collaboration Network on EuroArctic Environmental Radiation Protection and Research) er et internasjonalt prosjekt finansiert av EU-programmet Kolarctic ENPI CBC.

Det Europeiske Naboskaps- og PartnerskapsInstrumentet (ENPI) er et EU-program som finansierer grenseregionalt samarbeid mellom Nordkalotten og Russland i nord. Kolarctic ENPI CBC-programmet gir støtte til prosjekter i de arktiske regionene i Finland, Sverige og Norge, og den nord-vestlige delen av Russland. Kravet for deltakelse i CBC-programmet er at en av partnerne i prosjektet er fra russiske programområde, og en partner er enten fra finsk eller svensk programområde.

CEEPRA administreres av regionrådet i Lappland i Finland og det norske Kolarctic-programmet. Kolarctic Norge krever direkte-effekt på nordnorsk side av alle samarbeidsprosjektene. Mer informasjon om Kolarctic ENPI CBC-program er gitt her.

Hovedformålet med CEEPRA er å etablere et samarbeidsnettverk mellom sentrale myndigheter, forskningsorganisasjoner og interessegrupper i EuroArctic regionen og styrke samarbeid om strålevern på tvers av landegrensene, noe som vil føre til bedre beredskap ved eventuelle atomulykker. Prosjektet startet i mars 2011 og vil vare til mars 2014.

Bakgrunn: Radioaktivitet i EuroArctic-regionen

EuroArctic-regionen gjennomgår for tiden store miljømessige, sosiale og økonomiske endringer. Radioaktivitet i området angår EuroArctic-regionen spesielt på grunn av en rekke potensielle kilder til radioaktiv forurensning i umiddelbare og tilstøtende områder.

På Novaja Semlja, en øy i Barentshavet, ble det i perioden 1955 til 1962 gjennomført en rekke kjernefysiske undervanns- og overflatesprengninger. Nedfall fra atomprøvesprengningene forurenset store områder i Arktis, og det ble registrert økte nivåer av radioaktivitet både hos mennesker, rein og i naturprodukter. Det har vært rettet spesielt fokus på kroppsmålinger av befolkningen og i reinkjøtt i Nord-Norge, Sverige og Finland. I de senere årene har det blitt gjennomført epidemiologiske studier blant disse målgruppene.

Flere ulykker og hendelser med reaktordrevne ubåter i regionen i nyere tid har pekt på risikoen for utilsiktede utslipp av radioaktivt materiale. Tsjernobyl-ulykken i 1986 førte til radioaktivt nedfall i arktiske områder. Dette førte til forurensning av reinkjøtt og virket inn på reindriften. Sopp, bær, vilt og fisk ble også radioaktiv forurenset. Etter ulykken har alle disse naturproduktene vært under overvåkning. Gjennom et bilateralt miljøsamarbeid mellom Norge og Russland på begynnelsen av 1990-tallet, dukket det opp opplysninger om dumping av atomavfall i containere og reaktorkamre i Barentshavet og Karahavet av det tidligere Sovjetunionen (Statens strålevern, 2008). I årene som fulgte, vokste bekymringen for sikkerheten ved militære og sivile atominstallasjoner i det nordvestre Russland. Langtransport av radioaktive stoffer fra kjernefysiske våpentester, Tsjernobyl-ulykken (1986) og kjernefysiske gjenvinningsanlegg i Europa førte i tillegg til ytterligere radioaktiv forurensning i nordlige havområder.

Den arktiske regionen har en særstilling blant jordas økosystemer, der mennesker, flora og fauna møter ekstremvær og ekstreme miljøforhold. Subarktiske og arktiske næringskjeder er korte, sammenlignet med de i varmere områder. Dette betyr potensielt raskt opptak av forurensning til flora, fauna og mennesker. Økt press fra forurensning, sammen med de fysiske og miljømessige forhold i Arktis kan ha alvorlige følger for både mennesker og miljø. Dette kommer ikke bare som et resultat av radioaktive utslipp i Arktis, men også som en følge av tilførsel av ekstern radioaktiv forurensning inn i det arktiske området.

Radiotoksikologien varierer mye fra ett materiale til et annet. De mest miljøfarlige radioaktive stoffene som en finner i EuroArctic-regionen er menneskeskapte. 99Tc (technetium), 137Cs (cesium), 90Sr (strontium), 241Am (americium) og plutoniumisotoper (239,240 Pu) samt naturlig forekommende radionuklider 226Ra (radium), 228Ra, 210Pb (bly) og 210Po (polonium).

Selv om dagens nivåer av radioaktivitet i EuroArctic-området er lave, representerer konsentrasjonen av atominstallasjoner, opphopning av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel i Nordvest-Russland en potensiell fare for radioaktiv forurensning i regionen. Kola kjernekraftverk, driften av reaktordrevne militære og sivile fartøyer, samt planer for bruk av flytende kjernekraftverk (FNPP) i den arktiske regionen og muligens nytt atomkraftverk i Simo i Lappland (Finland) er også bekymringsfullt for regionen. I tillegg kan endringer i isdekket i Arktis føre til at utvikling av olje- og gassindustrien i regionen skyter fart, og kan komme til å bli en potensiell kilde til "teknologisk oppkonsentrert naturlig forekommende radioaktive materialer" (TENORM – technologically enhanced naturally occuring radioactive materials). Åpningen av Nordøstpassasjen kan i tillegg føre til en økning i transport av kjernefysisk materiale gjennom regionen.

Arktis er spesielt sårbart for følgene av global oppvarming. Klimamodeller spår langt større oppvarming i Arktis enn det globale gjennomsnittet, noe som resulterer i stor internasjonal oppmerksomhet for regionen. Det er økende fokus på rollen klimaendringer kan spille med hensyn til større risiko for radioaktiv forurensning i EuroArctic-regionen. Endringer i permafrosten, nedbør og ekstremvær kan påvirke infrastruktur knyttet til kjernefysiske aktiviteter i EuroArctic-regionen (f.eks. Andrejevabukta) og føre til økt remobilisering av radionuklider fra områder med forurensede sedimenter. Videre kan endringer i temperaturer påvirke opptak og bioakkumulering av radioaktive stoffer hos marin og terrestrisk biota.

Man bør evaluere risiko knyttet til radioaktivitet, overvåkning og beskyttelse på et regionalt og internasjonalt nivå s radioaktiv forurensning ikke tar hensyn til landegrenser og at naboland står overfor felles utfordringer

EuroArctic-regionen har blitt et betydningsfullt område med stor internasjonal oppmerksomhet. Regionen står overfor en global kommersialisering, med mange tilknytninger, egeninteresser og ny etterspørsel. Dessverre har de fleste arktiske spørsmål vært underordnet nasjonale prioriteringer. Derfor har det vært mange diskusjoner om miljøsikkerhet i regionen virkelig kan sikres på bakgrunn av dette. Videre endret sammenbruddet av Sovjetunionen regionen ugjenkallelig. Dette påvirket både dynamikken og entusiasmen for samarbeid i regionen, og åpnet nye interessefelt for mulig samarbeid.

For tiden vies det mye oppmerksomhet i media og innen politiske kretser til å ta opp miljømessige sikkerhetsspørsmål i regionen. Man behøver svar på blant annet status og risiko for radioaktiv forurensning, utfordringene med utvikling av kjernefysisk teknologi og den økende interessen for Arktis, beredskapen i tilfelle en kjernefysisk ulykke, og ikke minst behovet for å øke folks bevissthet og kunnskap om den aktuelle statusen og risikoen involvert i disse spørsmålene.

I EuroArctic-regionen er betydelige tiltak blitt gjennomført, og mange ressurser er blitt satt inn i Norge, Finland og Russland for å forbedre beredskap, strålevern og miljømessig overvåkning av radioaktivitet på nasjonalt nivå. Informasjonsutveksling mellom landene er viktig, men det er også behov for direkte samarbeid mellom sentrale organisasjoner når det gjelder beredskap og strålevern. Dette vil gi økt forståelse, tillit og evne til i fellesskap å løse utfordringer og redusere tilhørende risiko i området.